Normalt ville jeg betegnet meg selv som en Limited-spiller, først og fremst, men i år har ting blitt snudd litt på hodet – dårlig internettforbindelse hjemme har gjort at jeg har draftet lite, for Limited spiller jeg nesten bare på Magic Online, og prereleaser og slikt spiller jeg ikke så lenge eneste nære alternativet er Outland. I stedet har jeg spilt litt Legacy og Modern nå og da på lokale turneringer på Escape i Oslo. Altså følte jeg meg en god del bedre forberedt før Praha enn jeg gjorde for Stockholm, selv om vi fikk tatt et par drafter og et par sealed pools med noen venner før vi dro.

1
Jeg hoppet inn i en GPT snart etter at vi ankom hallen. Etter registrering av sealed pool og at jeg har bestemt meg for hvordan jeg skal bygge decken, begynner jeg å registrere det, som man naturligvis skal gjøre? Men jeg får en liten skjennepreken av dommeren – tydeligvis er GPTer blitt flyttet fra competitive til regular REL, og det var ganske dårlig av meg å ikke ha fått dette med meg, da forandringen skjedde for hele to uker siden! For øvrig var poolen temmelig slapp, og jeg røk i andre runde.

2
Det var fremdeles tid til å bli med i en ny GPT før de stengte for kvelden, så jeg stilte meg i kø. Da jeg nesten var kommet fram til skranken, spurte de foran meg om de kunne registrere seg for GPTen etterpå – det var nemlig slik at deltakelse i de siste GPTene ble belønnet med ekstra playmats. Det kunne de ikke, men fikk beskjed at dersom de stilte seg bakerst i køen (som var ytterst lang) igjen, var sikkert de GPTene startet innen de kom fram igjen. Det gjorde de med glede, men naturligvis ble det jo slik at det selv på GPTen jeg ble med på ble delt ut matter. Punished!

3
Decken i den andre GPTen var vesentlig bedre enn i den første, og i runde én fikk jeg sånn omtrent en sju-for-én med Collective Defiance. Jeg drepte Liliana, the Last Hope (den hadde akkurat tre loyalty) og Wretched Gryff, discardet fire land som jeg hadde sandbagget i tilfelle jeg trakk Defiance, trakk fire kort, og brukte triggeren til Weaver of Lightning til å kneppe en gubbe til. Motstanderen min, som sikkert hadde vært trygg på en seier, var ikke blid.

4
Samme match – motstanderen min spilte en treig blå-svart kontrolldeck, så jeg boardet like godt inn Emrakul. Han var langt foran, hadde lagt tur tre Liliana som fikk være i fred hele spillet, men så går jeg Traverse the Ulvenwald for Emrakul og spiller sistnevnte med en gang. Jeg spiser bordet hans og discarder hånda hans med Stromkirk Condemned pluss Identity Thief. Det var ganske stas.

5
Om ikke motstanderen min var tiltet nok allerede, slo jeg ham til to med en Explosive Apparatus i bordet, og passet tur. Jeg var ikke klar over at den gjorde skade i spillere også. Det kan være kjekt å lese kort i blant!

6
Jeg tapte i tredje runde. Da vi tok kvelden, sendte Sigurd Jorem oss et bilde til inspirasjon. Greit å vite hva vi kan gjøre dersom vi er usikre på hvordan vi skal vinne!

7
Jeg åpner en bunnsolid sealed pool med åtte gode rarekort. Det var veldig fristende å spille blått med Docent of Perfection og Geralf's Masterpiece, men i rød-svart fikk jeg spilt Sin Prodder, Cryptbreaker, Collective Defiance, Distended Mindbender og Bloodhall Priest, så slik ble det. Det var også en hel del brukbare commons og uncommons, inkludert to Thermo-Alchemists, som jeg hadde rukket å bli riktig glad i, så det så ganske lyst ut.

8
Knut-Erik Merdem og Øystein Rydningen satt ved siden av hverandre i første runde, og begge fikk gratisseire på grunn av no-shows. Vi regnet ut sannsynligheten for dette (med antagelse om at 25 spillere ikke dukket opp til første runde, og at det var 440 aktive bord), og kom fram til ca. 0,0002 %.

9
Etter å ha slått mine to første motstandere temmelig lett, møtte jeg en nordmann i runde tre – Håkon Watne. Det var litt rart å oppdage at en av de tydeligvis mer aktive limitedspillerne i Oslo er en jeg aldri hadde møtt før, men slik er det blitt. Jeg tenkte jeg var langt foran i første spill, men Sigarda stakk kjepper i hjulene mine. Likevel greide jeg å få tatt den bort etter hvert ved å ofre en gubbe og plante en Collective Defiance i den, men det kunne endt i katastrofe – etter matchen viste det seg at han satt med Bruna på hånda, og var én mana unna å spille den og plukke opp Sigarda. Det ville vært slitsomt. Det andre spillet vant jeg ganske greit da han somlet med mana.

10
Jeg gikk på mitt første tap i runde fem. Motstanderen min lagde en tur fire Tamiyo's Journal, og jeg greide ikke sette noe press på ham – snarere tvert imot. I det siste spillet trodde jeg jeg hadde ham, men han dro en pumpspell siste tur for å komme inn for eksakt. Jaja!

11
Runde 6, bord 66, jeg spiller rød-svart. Det er helt åpenbart at jeg ikke kan tape dette, og det gjorde jeg vitterlig ikke heller. Sin Prodder viste motstanderen min Distended Mindbender – det er ofte bra.

12
Siden jeg og Mats tok oss inn på konferansesenterets hotell, hadde vi anledning til å dusje mellom runder om det passet. Det er rett og slett himmelsk. I tillegg fanget vi en del Drowzees fra rommet mens vi lå på senga og slappet av. En helt grei måte å stresse ned på mellom matcher!

13
Det var mange rare ting som skjedde i runde åtte. Motstanderen min var en svært trivelig type, men det kom mange tegn på at jeg har møtt sterkere spillere i min tid. På ett eller annet tidspunkt litt uti spillet har han en Dawn Gryff og ingen andre nonland permanents, mens jeg har en Vildin-Pack Outcast som eneste creature. Life totals er noe sånt som 18-14 i hans favør. Han passer tur uten å slå eller spille noe, og idet jeg untapper sier han at ojsann, dyret mitt trampler; da var det sikkert ikke så lurt å ikke slå. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om det, men jeg slår i alle fall. Han mumler at siden han ikke slår, er det vel ikke noe vits i å ikke blokke, så det gjør han. Jeg velger å trample over for tre, og skade resolver. Nå er jeg litt forvirret, men det virker ikke som om han har en spell til å ta knekken på varulven min. Hånda mi er full av gasoline, men jeg bestemmer meg for å passe tur da jeg kom fram til at han fort kunne ha Descend upon the Sinful her. Men nei, det virket som om han bare bestemte seg for å bytte bort sin Gryff mot to liv.

14
Noen turer senere lagde han en Gisela. Det er et ganske bra kort, sies det. Jeg har en Ruthless Disposal på hånda, men bare to creatures. Jeg gjør noe forholdsvis tricky – jeg targeter min egen kar og hans engel, og sacrificer tingen jeg targeter. Det fungerer fordi man må erklære targets før man betaler kostnader, og jeg vant slik spillet.

15
I game to har han Furyblade Vampire med Lunarch Mantle på. Jeg har en Certain Death på hånda, men har ikke noe særlig med land, så jeg sitter og dør. Når jeg står i sju og han i ett eller annet mye høyere, slår jeg med min Geist-Fueled Scarecrow; han blokker heldigvis med sin Gatstaf Arsonists, og jeg tapper meg ut for å lage Markov Crusader. Jeg er fremdeles død om han gir tingen sin flying et par turer på rad og jeg ikke trekker landet, men han lar være – i stedet discarder han et kort og slår inn i min Crusader, og vi bare bytter. Nå har han ingen kort på hånda eller creatures i bordet, og hånda mi er smekkful av gode kort, så det er umulig for meg å tape. Etter spillet sa han at han var engstelig for removal, så han ville ikke ofre noen land. Men i stedet garanterte han at han tapte.

16
Jeg tar første spill i dagens siste runde uten større problemer; det virker også som om jeg skal ta det neste – jeg er langt foran på bordet, han står i et par-tre liv, og han har ingen kort på hånda. Men så trekker han Arlinn Kord inn i mange andre hete kort, mens jeg trekker land. Det siste spillet er et tett race hvor det avgjørende spillet er om jeg skal spille Markov Crusader eller en annen vampyr jeg har på hånden; jeg velger å spille Crusader med en gang slik at jeg har den på blokka om det viser seg nødvendig. Dette var en stor feil, siden dette spillet tapte til en Pacifism-effekt, og det burde jeg ha tenkt på. Når han dro et pumpspell siste tur, vinner han. Hadde jeg vært smart og tenkt at Pacifisms kunne være en ting, hadde jeg vunnet selv gjennom et topdeck.

17
Neste dag under player meetingen sitter jeg tvers overfor samme fyren som under deckbuilding dagen før. Det er ikke akkurat spesielt sannsynlig, siden det nå er tilfeldige seatings, ikke alfabetiske! Vi mente begge at den andre hadde fått en rimelig bra sealed pool, så det ga mening at begge hadde karret seg greit til dag to.

18
Jeg havner på bord med Håkon Watne – nordmannen jeg slo dagen før – og Samuel Marti, en sveitser jeg spilte mot i GP Paris 2009. Den gangen ble han ordentlig grinete da jeg vant, men så var han også ikke stort mer enn et barn på den tiden. Siden har han vunnet en GP, så han er nok en brukbar spiller, og jeg kan bare anta at han er blitt klokere med årene også. Jeg draftet for øvrig en veldig grådig svart-hvit deck symbolisert av Succumb to Temptation, som jeg hadde to av. Jeg hadde åpnet Bruna i første pakke, og ble straks tilsendt Voldaren Pariah av Håkon. Hvitt var ikke særlig åpent, men svart var åpent nok til at det ikke gjorde så mye, og decken min ble helt grei.

19
Etter hver runde var det noen som skulle se på decken min, og hver gang snudde de min Extricator of Sin for meg. Det er vel et godt tegn at jeg greide å flippe den hver match? Jeg hadde en Terrarion som jeg trakk rimelig ofte sammen med Extricator, og det var ganske bra. Jeg gikk 3-0 med decken, inkludert en seier over Samuel Marti hvor jeg brukte Olivia's Dragoon til å flashe inn Voldaren Pariah for å spise en angripende flyer. Ikke dumt.

20
Den neste draften var mye mindre plankekjøring. Jeg var på pod to sammen med Thomas Enevoldsen og diverse andre folk jeg ikke visste hvem var, og tok Thalia som første kort. Jeg tok noen flere hvite kort, kom inn i rødt, men så merket jeg at det begynte å bli slutt på det hvite. Cirka sjettepick gjør jeg nok en stor feil – jeg tar Stensia Innkeeper over Ingenious Skaab. Riktignok er jeg rødt, men jeg hadde merket at blått var åpent, og burde gått inn der. I stedet går jeg inn i blått kort tid senere, og irriterer meg over at jeg ikke har en Skaab i bunken min. Jeg får to Take Inventory som de siste kortene i pakken, og bestemmer meg å gå inn i rød-blå spells, selv om det er litt sent. Det går sånn tålelig greit; jeg får nok av spells (12 spilte jeg main, inkludert tre Take Inventory), og til og med en Rise from the Tides til å vinne spillet med. Men jeg var veldig usikker på hvor god decken var, siden jeg aldri hadde så mye som sett en slik deck før.

21
Fakest feature match ever (ingen coverage-folk å se noe sted) mot en tilfeldig tysker. Jeg hadde full kontroll på første spill, men holdt likevel på å tape; jeg trengte Rise from the Tides for å vinne, og da jeg hadde to kort igjen i decken hadde jeg ennå ikke trukket den. Heldigvis var den nest nederst og ikke nederst; hadde den vært nederst, hadde jeg nok blitt litt furten. Dessverre var nok decken hans en god del bedre enn min; han var blå-grønn splash rød for Ulrich, og hadde alle Emerge-kort (og synergier med disse) du kan tenke deg. I tillegg mulliganet jeg litt og hadde ikke all verdens draw, og jeg tapte.

22
Jeg tok ikke noe voldsomt på vei selv om jeg akkurat hadde mistet muligheten for å gå topp 8, men Mats og Kim Lund, som så på, var tiltet på mine vegne – motstanderen min spilte ikke særlig bra, og angrep slik at jeg fikk gode bytter hele matchen – og det synes jeg for så vidt var hyggelig. Selv om jeg ikke var så sinnsykt opptatt av å gjøre det bra, er det unektelig litt godt å bli heiet på og få høre av andre at man hadde fortjent å vinne. Jeg fikk også hilst på Nicolai Herzog, som kom innom for å si hei; han var i Stockholm den helga, men ikke for å spille GPen.

23
Make Mischief, hoo boy. Motstanderen min i nest siste runde var hvit-grønn mono X/1s, og Make Mischief var drøyt god mot ham. Etter å ha tapt første spill, lager jeg litt ugagn på tur tre i begge de neste spillene, og begge gangene var det en streit to-for-én. Jeg bruker Drag Under på en svær gubbe for å vinne game to, og i game tre lagde Rise from the Tides seks zombies og banket ham opp.

24
Etter at jeg hadde vunnet, tryglet motstanderen min meg om en concession. Han var én match unna Silver i Pro Players Club, og det betød veldig mye for ham, men jeg var uinteressert. Etterpå følte jeg meg likevel litt kjip, men de andre nordmennene jeg hang med mente nok jeg var litt bløthjertet. Det har de vel rett i. Men jeg liker ikke concessions noe særlig – man må gjøre seg fortjent til resultatene man får.

25
Jeg er én opp i siste runde, og skal til å vinne game to også, men så gjør jeg en feil. Jeg angriper med en stor gjeng zombies og annet rask, og holder igjen nok blokkere til at jeg skal overleve en removal (jeg sto i kun tre liv). Det jeg ikke spilte rundt var Graf Harvest, og det var naturlig nok det kortet motstanderen min trakk. Det burde jeg ha spilt rundt, men det gjorde jeg ikke, og vi går til game tre. Heldigvis har jeg en rask og sterk draw, og min Thermo-Alchemist skviser inn de siste skadene for å ta matchen.

26
Jeg håpet at tiebreakerne mine skulle være gode nok til å sikre meg et topp 16-resultat; forskjellen på 16.- og 17.-plass er $500, og det hadde det vært litt irriterende å miste. Heldigvis var jeg på trygg grunn og dro i land trettendeplassen, godt nok for $1000. Det hadde selvsagt vært gøy med en topp 8 her eller i Praha, men topp 16 i to GPer på rad etter å ha vært borte fra seriøs spilling så lenge er åpenbart ikke noe jeg kan være misfornøyd med!

27
Gratulasjoner må naturligvis overrekkes til Bjørnar Prytz – topp 8 i en GP er ingen spøk. Bra jobba, og lykke til i Honolulu (antatt at du drar)! Kim Lund og Øystein Hasnes greide også å dra i land money finishes; sistnevnte trodde jeg ærlig talt ikke hadde noe særlig sjanse til å klare det to runder før slutt; jeg trodde ikke han hadde gode nok tiebreakers, men han tok akkurat 64.-plassen. Ikke feil!

28
Jeg dro hjem på mandagen. Toget til Oslo gikk klokka fire, så dagen ble brukt til å se Stockholm (som er en mye penere by enn Oslo, må jeg si) og fange ett og annet monster. Siden oppdaget jeg jo at Steinarteorien fremdeles er i effekt; etter å ha hatt en del hell i GPen, kunne det vel ikke gå annerledes enn at jeg havnet på kupé med tre skrikende babyer på toget hjem. Det var dermed en langt seigere tur enn motsatt vei…

Eldritch Moon Limited virker veldig ålreit. Nå er jeg selvsagt farget av at jeg vant en del, og da er det alltid morsommere å spille, men det virker som om formatet tillater mange forskjellige strategier og decker; eksempelvis er det blå-røde decket jeg draftet helt sikkert en god deck om den draftes riktig, og jeg tror både aggro og kontroll er bra. Jeg digget virkelig han Thermo-Alchemist-typen, og nevnte på Twitter at jeg trodde jeg gjorde over 100 skade med ham i løpet av helga. Jeg tror til og med at jeg ikke misset en eneste skade med ham! Men hadde jeg hatt bedre internett, skulle jeg gjerne spilt dette settet en god del mer. Akk ja.

Så det var det for denne gang! Det blir sikkert en GP eller to til neste år også – dessverre er det ingen europeisk Legacy-GP, men Limited i Bologna eller Lille (henholdsvis mai og august) er sikkert aktuelle, i det minste. Da får jeg i så fall bare håpe at jeg gjør det brukbart nok der også til at jeg blir spurt om jeg kan skrive en liten artikkel.

Takketakk!